Deaf Forever: June’s Metal Music Reviewed

The Lord Weird Slough Feg: New Organon (Cruz Del Sur)

Som leder av The Lord Weird Slough Feg er Mike Scalzi en anakronist, en antagonist og en aktivist. Han har vært bevisst ute av moten siden starten, da han startet et NWOBHM-band mot slutten av thrash's høydepunkt i 1990, og han kan være litt vanskelig å ha med å gjøre når det gjelder metal, mildt sagt. Du kan ikke tvile på hans hengivenhet, og ingen har holdt den klassiske heavy metal-flammen brennende som Slough Feg. New Organon, deres 10. plate, er råere enn de fleste av deres tidligere plater, noe som betyr at det bare går rett til kjernen av hva som gjør Slough Feg til Slough Feg raskere. Scalzi lar essayene sine tale for seg; som låtskriver og artist, kommer han og går med et smell, og for et smell det er. Mer avskallet her, hans kjente gallopper, økonomisert og våpenisert Maiden på sitt fineste, virkelig rusher i “Being and Nothingness” og tittelsporet. I sanger som “Headhunter” og “The Apology,” bringer han dem ned til en dommedagsstil uten å bli for langsom, han velger en luskende beleiring. Og når det kommer til twin-guitarmelodier, er det her han og hans med-gitarist Angelo Tringali virkelig ikke tuller. “Headhunter” og “The Cynic” er din Gorham-Robertson-billett for 2019, og Slough Feg er ingenting om ikke ekstatiske når det gjelder den leveringen. Scalzi er en forsvarer av troen, og Organon handler også om litt alternativ historie, med “Sword of Machiavelli” som forestiller seg om han hadde endt opp i Wichita og jammet med en sjel som het Mark Shelton. Manilla Road, mine venner, det er en god vei å gå. Alt viser at det fortsatt er massevis av muligheter i en middelaldrende lyd. (Hvis du ser etter å utforske et av Amerikas største usignerte metalband, sjekk ut Hardworlder, med de sinnssyke twin-guitarmelodiene fra “Tiger, Tiger,” eller Traveller, den tøffeste metalplaten basert på en nisje-RPG.)

Ripped to Shreds: 魔經 - Demon Scriptures (Pulverised)

Det er ingen tvil om at vi er midt i en andre amerikansk Death Metal-renessanse (mens Amerika går i oppløsning, blir death metal sterkere, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte), og et navn som burde vært på toppen men ikke helt er der ennå, er Ripped to Shreds fra San Jose. Eneste medlem Andrew Lee er en HM-2-tilhenger som mange DM-nykommere, men han tar en annen retning enn de fleste, og velger verken å dyrke Entombed/Dismember-dyrkelse rett eller ta det hele inn i hardcore. Lee er mer interessert i å utvikle sin egen stemme som låtskriver, og tar liberalt fra klassiske death metal-påvirkninger, men underordner seg aldri helt dem. Han kom ut med den imponerende debutplaten 埋葬 (kinesisk for “å begrave”) i fjor, og Ripped to Shreds' nye EP 魔經 - Demon Scriptures lever også opp til hans standard. Lee er smidig når han må være det, og en rasende bulldoser når han ikke gjør det, og han vet hvordan man finner balansen. “喪家 (In Mourning)” og “株九族 (Nine Familial Exterminations)” balanserer mellom melodisk death metal og kraftig OSDM, bevis på at du ikke trenger å ofre melodi eller smak for uhindret raseri. Og Lee kan bli Nails når han må, som vist i den 45 sekunders “江湖郎中 (Pseudoelixir).” Låten “日月神教第一節 (Sun Moon Holy Cult Part 1)” tar fra en svensk påvirkning som sjelden sees nå: Edge of Sanity, som tar den melodiske kanten, gjør den litt proggere, og ender med en massiv artilleridump. En av de mest bemerkelsesverdige death metal-bandene i det siste, ikke sov på dem.

Fuming Mouth: The Grand Descent (Triple B)

På den andre enden av HM-2-spekteret har vi The Grand Descent, debutalbumet fra Massachusetts-brøyterne Fuming Mouth. Hvis du liker skjæringspunktet mellom hardcore og death metal, hvis du løfter vekter til Hatebreed og deretter blir kastet ut til Obituary etterpå, dette er din greie. Det er alle de buzzsaw-gitarene med en masse beatdown crowd-killer-deler slengt inn. Det bør ikke komme som noen overraskelse at dette er enda en Kurt Ballou-vinner, som jobber den tykke, overstyrte HM-2-magien igjen. Det bør settes en advarsel på platen om at du ikke bør høre på “Fatalism” hvis du har tidligere lovovertredelser. Pasifisme opphører å eksistere når breakdownet kommer gjennom, i dets grep er du enten blodtørstig eller ikke like blodtørstig. Det er så slem. Glem å prøve å finne indre fred under “Visions of Purgatory” også: de fant en måte å gjøre gjengvokaler demoniske. Det er som om NYHC ble laget av faktiske djevler, stemmer som legger seg på hverandre i marerittaktig solidaritet. Nok en juvel for death metal's blodige kalk 2019.