Dolly Parton er ikke til din underholdning

Da Blue Smoke ble utgitt i 2014, hadde bølgene etter Dolly nesten helt snudd. Den da 68-år gamle sangeren hadde på en måte kommet «full sirkel», fra savant til punchline i countrymusikk til memetisert global ikon, hvis kulturelle betydning noen ganger overgikk selv hennes musikalske innvirkning — noe som ofte kom til uttrykk i debatter om hun egentlig kunne kalles en “feminist” (et begrep hun verken omfavner eller avviser vehement), samt en blomstrende virksomhet innen varer som posisjonerte henne som en slags menneskelig guddom (WWDD?). Hun trengte absolutt ikke å spille inn et nytt album, bortsett fra kanskje som en nominal impuls for en turné; hennes arv som artist hadde blitt sementert for tiår siden, og de fleste lyttere kunne knapt stole på at de ville gi det nye materialet en sjanse når de lett kunne høre “Jolene” for tusende gang i stedet.

Men Dolly er ikke til vår underholdning, egentlig, og hun er heller ikke for det som helst av kompliserte trossystemer vi kan projisere på henne. Hun valgte å lage et levende, livlig nytt album som inkluderte medlemmer av hennes Mighty Fine turneband, antagelig fordi hun ønsket det, og fordi det er det hun gjør — det hun gjør med en klarhet og letthet som kan gjøre all musikk tidløs.

Utgivelsen er, på mange måter, i tråd med mye av hennes sene produksjon: en samling av nye og gamle originaler, covers og samarbeid, mange av hvilke har en tydelig bluegrass-farge og mange andre som viser de samme polerte countrypop-stilene Parton har brukt tiår på å perfeksjonere. Blue Smoke er oppkalt etter både albumets tittelspor og den vakre tåkehimmelen i Partons hjemmefylke Smoky Mountains, som hun ofte har hyllet i løpet av karrieren — “Det var en sang som brakte meg ut av Smoky Mountains, og det vil være en sang som legges meg tilbake i jorden i Smoky Mountains,” som sa hun under albumets pressetur.

Likevel er ikke utgivelsen på noen måte fanget i nostalgi. I stedet nærmer Parton seg kjente former og ideer med karakteristisk livlighet og ekspertise. “Blue Smoke” er en klassisk lydende tog sang som hadde vært i Partons livesett i årevis før hun spilte den inn — nominalt om hjertebrudd, men fortsatt oversvømt med bluegrass-gospel energi, ber den om allsang. Med en lys, virtuos start på albumet, fremhever sangen også den umulige glansen fra Partons samarbeidspartnere. Kent Wells, hennes mangeårige bandleder, produserte mye av Blue Smoke, og finjusterte den til en ren, varm overflate som lot Partons fortsatt kraftige stemme skinne sammen med de frodige instrumentasjonene. 

“Unlikely Angel,” som Parton opprinnelig skrev for en 1996 TV-julefilm med samme navn, er en uhyre mild bluegrass kjærlighetssang, mens “Home” kanaliserer den samme vintage-lyden inn i en mye mer moderne ramme (inkludert trommemaskiner). Selv om den ikke havnet på countrylistene, har den livlige melodien fortsatt alle særtrekkene til en garantert radiohit.

Den mer hjemsøkte siden av Smoky Mountains kommer også til uttrykk på albumet: “If I Had Wings,” en nedstrippet original, virker som om den burde være lydsporet til en dyster bakveishistorie — i det minste til Parton tar den a cappella på slutten for en kraftfull vokalforestilling, og beviser at hun knapt trenger et kamera for å lage en film av en sang.

“Banks Of The Ohio,” en tradisjonell mordballade, får en Dolly-vri med en ny intro hun skrev som forvandler sangens forteller til en journalist som har fått i oppgave å rapportere om tragedien. Sunget ærbødig, med nære harmonier som enten er a cappella eller akkompansert av akustiske strenger, er sangen en rørende hyllest til dybden av Partons egen musikalske arv — og bevis på hvor naturlig det fortsatt ser ut til å komme til henne for å tjene som en kanal til den raskt forsvinnende musikalske fortiden. Parton opptrådte på Glastonbury for første gang ikke lenge etter at dette albumet ble utgitt, og fremførte denne stille, alvorlige sangen for titusenvis av mennesker i publikum, og stilnet dem lett med å synge en melodi som sannsynligvis kunne spores tilbake til selve landet de sto på.

Parton utfører mange andre Dolly-eksklusiver — hun forvandler en Bon Jovi sang til en gospel-revival hymne (“Lay Your Hands On Me”), synger duett med Willie Nelson (“From Here To The Moon And Back”) og Kenny Rogers (hvis opptreden på ‘You Can’t Make Old Friends” fikk ny betydning etter hans bortgang i 2020), samt at hun med suksess solgte den nevnte quasi-francofone “Lover Du Jour.”

Albumets kronjuvel kan imidlertid også være den mest imponerende prestasjonen av dem alle: en fresh, distinkt, og uendelig troverdig bluegrass-innfallsvinkel på Bob Dylans klassiker “Don’t Think Twice.” Parton synger den uendelig gjenfortalte sangen med åpenhet og vidd, en mesterlig låtskriver som tolker en annen. Hun henviste til en mulig “Dolly Does Dylan” album under pressekampanjen, og la til forbeholdet at han hadde takket nei til å bli med henne på en tidligere cover av “Blowin’ In The Wind”, så hun var ikke sikker på om hun skulle forfølge det. Men det er vanskelig å forestille seg at noen — selv Dylan — hører denne bemerkelsesverdige tolkningen uten å be om mer, noe som er, selvfølgelig, Dolleys magi, enten det er for vår underholdning eller ikke.